Etter nitten år som rapper gikk det et lys opp for Trond Wiger: Det er rapper han er!
Trond Wiger har holdt 500 konserter i Norge, utgitt albumene GODS (Gode ord dør sist), Svart jord og Går i fjøs. Han har vært fylkeskunstner og blitt nominert til årets trønder, Årets navn av Natt&Dag, Spellemannsprisen og Wimp-prisen. Han har spilt support for Public Enemy, Xzibit, Looptroop, Timbuktu og Sage Francis. Blant annet. Men hvem er mannen bak merittene? Det har også Trond Wiger brukt lang tid på å finne ut.
Nå har han laget dønn ærlig hiphopteater av det, basert på historier og anekdoter fra sitt eget liv.
Trond Wiger ble født i 1979. Han vokste opp på Lamon i Trondheim. På den tiden var det ingen som rappet i byen, bortsett fra Trond. Og Mini Jacobsen. Så Trond spilte fotball, ble kvalm av å skrive stil, jobbet som bussjåfør og tok lærerutdanning. Først etter nitten år med rapping som hobby, innser han det alle andre vet. Det er musiker han er. Det er det han kan. Det er det han skal gjøre.
Utgangspunktet for The Trond Wiger Fucking Life Show er at Trond Wiger ønsker å stå på scenen. Han ønsker å bruke vers og lydspor som ikke har passer inn i andre sammenhenger. Bli bedre kjent med seg selv. Imponere. Overraske. Rope. Rappe. Synge en sang som får deg til å gråte – og fortelle deg at du aldri skal gjøre det som andre mener er riktig. Bare det du selv synes er meningsfylt.
Få et hardtslående innblikk i Wigers største drømmer og verste nederlag. Dette er akkurat så kompromissløst, ekte, følsomt og ærlig som både teater og hiphop skal være.
Av og med: Trond Wiger
Regi: Kjersti Haugen
Dramaturgi: Kristofer Grønskag
Lysdesign: Ingrid Skanke Høsøen
Forestillingen er en samproduksjon mellom Nord-Trøndelag Teater, Teaterhuset Avant Garden og SPKRBOX.
Ærleg, sårt og sjølvironisk
SIGARFØRING: Lågmælt og sjølvironisk, og langt frå noka høg sigarføring.
HIPHOPTEATER
The Trond Wiger Fucking Life Show SPKRB■X Hiphopteaterfestival, Teaterhuset Avant Garden
Av Trond Wiger, Kristofer Blindheim Grønskag og Kjersti Haugen
Regi: Kjersti Haugen
Co-produsert av SPKRBOX, Teaterhuset Avant Garden og Nord-Trøndelag Teater
Med: Trond Wiger
Dette er ei framsyning som syner kor konstruktivt det kan vere når to ulike sjangrar møter kvarandre i gjensidig respekt.
Det er SPKRBOX hiphopteaterfestival i Trondheim, og den opna med urpremiere på ein særs lovande lokal teaterproduksjon. Trond Wiger, også kjend som «Tfuzz», den eine halvparten av rap- og hihopgruppa «Gode Ord Dør Sist», har takka ja til invitasjonen frå festivalsjef og primus motor Cici Henriksen, og saman med Kristoffer Blindheim Grønskag og regissør Kjersti Haugen har han laga ei ærleg, inderleg, underhaldande og litt sår framsyning der han utan tryggjingsnett byr på seg sjølv. For denne meldaren er hiphopteater ein ganske ny sjanger sjølv om hiphopen oppstod alt på 70-talet og for lengst er blitt ein etablert og integrert del av ungdomskulturen også her i landet. Men på norske teaterscener har det ikkje vore så mye hiphop sjølv om mange instruktørar har nytta seg av element frå sjangeren. Litt hadde eg lese meg opp før framsyninga torsdag, men visste ikkje anna enn at hiphopteater er eit slags dogmeteater der eitt eller fleire av fire element skal vere med; rap, breakdance, dj-ing og graffiti. Undertittelen til heile teaterfestivalen er kva som skjer når hiphop møter teater. Og det var akkurat det som gjorde dette så spennande. I etterkant ser eg at eg neppe var heilt fordomsfri i mitt møte. Eg trur eg kanskje hadde venta meg ein sint, opprørsk ung mann. I staden fekk eg ei lågmælt historie om draumar og lengt, og om levd liv. Akkurat slik godt teater kan og skal vere.
Trond Wiger er, og det har han også synt gjennom dei mange raptekstane sine, ein uvanleg god historieforteljar. Her baud han på seg sjølv og fortalde usminka frå barndom og ungdom, om ungguten og RBK-tilhengjaren som kunne heile Mini Jakobsens Rosenborg-rap, og framleis kan han! Og lyrisk og med stor innleving greidde han å formidle kva for fantastiske opplevingar det kunne by på å vere bussjåfør. Utan blygsel gav han oss innblikk i dei tre store draumane sine og korleis dei på sine vis alle blei realiserte. Og uendeleg vart om kva som skjedde då den eine draumen brått fall i grus. Det er formidla dønn ærleg med stor fallhøgde, men så inderleg og ekte som berre den som har opplevd det sjølv kan klare. Framsyninga er samstundes varm og full av humor, for Wiger er ikkje så reint lite sjølvironisk, særleg når han syner oss si eiga utvikling både som tekstforfattar og formidlar.
Temaet for festivalen er kva som skjer i møtet mellom hiphop og teater, og Cici Henriksen kunne ikkje ha vald ein betre produksjon til å belyse dette. For Trond Wiger har arbeidd fram denne framsyninga i eit uvanleg konstruktivt møte med Trøndelag Teaters husregissør Kjersti Haugen. I det som må ha vore stor gjensidig respekt, har dette blitt eit særs godt møte. For Haugen har vore lydhør, og latt framsyninga bli den relativt nakne og personlege forteljinga ho fortente å vere. Fingeravtrykka hennar er nesten usynlege, men nettopp derfor så presise og tydelege. Og dei to har ikkje på noko punkt falle for freistinga å la Wiger spele seg sjølv. Han er seg sjølv, og det er denne framsyningas store styrke.
«The Trond Wiger Fucking Life Show» er ein samproduksjon mellom SPKRBOX, Teaterhuset Avant Garden og Nord-Trøndelag Teater. Nå skal framsyninga på turne i nordfylket, men det er å håpe at Wiger får høve til å vise dette til eit langt større publikum etter kvart. For her er det berre å gløyme alle sjangernamn som kan gjere nedslagsfeltet mindre, – dette er rett og slett særs godt teater.
Ærleg, sårt og sjølvironisk
Sårt, morsomt og sterkt
En svært lovende debut i en fortsatt fersk sjanger, formidlet med nerven fra en som har plassert seg selv på dypt vann.
Graig «Mums» Grants soloforestilling «A Sucker Emcee» som ble fremført på den første Spkrbox-festivalen i fjor, var undertegnedes første møte med hiphop-teater.
I salen satt også Trond Wiger, og et år etter ser jeg min andre hiphopteater-forestilling med Wiger på scenen.
Hiphop-teater er en vid sjanger, men må inneholde minst én av hiphopkulturens fire grunnelementer breakdance, graffiti, DJ-ing og rap. Noen forestillinger minner mye om tradisjonelt borgerlig teater, andre minner lite.
Wigers første helaftens forestilling er bygd opp ganske likt Graig Grants sin, og ganske likt klassisk teater. Det er en personlig beretning om oppvekst, livsbetingelser, personlige drømmer og nederlag, og hvordan oppvekst og personlig modning er nøye knyttet til hiphop. Det som var en flørt og identitetsmarkør i ungdommen endte opp som en kultur som betyr like mye, om enn på en annen måte, for voksne Wiger.
Men det er solide forskjeller på de to forestillingene. Det er et langt stykke fra den breiale Bronx-gutten Grant og den skye tilbakelente trønderske godgutten Wiger. Utfordringene var forskjellige, men drømmene ganske like.
Livet skal være en konstant utvidelse av deres komfortsone, var Grants oppfordring til publikum. Trond Wiger følger utfordringen. Han strekker seg selv. Fra første øyeblikk på premieren på Avant Garden torsdag kveld merket publikum at her sto det noe på spill. Her møtte vi en formidler som bød på seg selv, og ikke helt visste om han ville komme helskinnet fra det.
Han har alltid vært personlig, her knytter han sine tekster direkte til eget liv. Han forteller om hvordan Mini Jakobsens Rosenborg-rap gjorde uslettelig inntrykk på en fotballgal 11-åring, og beviser at han kan hele teksten ennå. (og Mini-happy endingen på forestillingen er bare nydelig).https://acdn.adnxs.com/ast/safeframe/static/0.36.0/html/safeframe-v2.html
Vi kjenner igjen 14-åringen i ham, i oss alle, som rapper som om han levde i rennesteinen i Bronx. Vi kjenner igjen triumfen i det å varme opp for Public Enemy i hjembyen. Vi kjenner igjen det ambivalente forholdet til Trondheim som kjennetegner alle ekte patrioter. Vi kjenner igjen drømmen om å enten bli fotballproff, berømt artist eller bussjåfør, om hvordan han oppnådde det sistnevnte, trivdes lenge, men møtte veggen – og endte med en moden erkjennelse.
Samarbeidet med instruktør Kjersti Haugen har åpenbart vært fruktbart. Forestillingen er godt balansert, mellom den nakne formidling og de elegant produserte sceniske effekter, mellom distansert humor og usminket sårbarhet, mellom mørk surrealistisk desperasjon til lys fremtidstro, mellom de kvikke antydninger og, heldigvis, noen av Wigers fineste Gode Ord Dør Sist-øyeblikk som blir formidlet i sin helhet – som avslutningen «Lev en gang».
Trond Wiger er kanskje den mest talentfulle kunstneriske formidler av livet i Trondheims mange fasetter anno 2015. Det vet mange, men ikke mange nok. Delvis er det fordi ikke mange nok har oppdaget ham, delvis er det fordi han neppe har fått ut sitt kunstneriske potensial.
«The Trond Wiger Fucking Life Show» viser en mulig vei å gå for å få ut dette potensialet. Det er en sår, morsom, sterk og flott forestilling, og ikke umulig det første skrittet i retningen som kan forløse potensialet for fullt.
Anmeldt av OLE JACOB HOEL
https://www.adressa.no/pluss/kultur/article11579330.ece?rs5123191618223879994&t=1